Portrettet:



www.hildeagabrun.no		 Her inviteres en person med en særskilt naturlink til å dele noe av seg og sitt. Portrettet fra mai er med:

Siri Martinsen
Siri Martinsen er mangeårig engasjert leder for Noah-for dyrs rettigheter og praktiserende veterinær. Her deler hun egne opplevelser, og formidler i sin historie "En studie" et sterkt personlig møte med sjeler hvis liv må leves innenfor et bur på en burhønsfabrikk.
Siri Martinsen sammen med Pippi, som er reddet fra burhønsanlegg og har trosset sine fysiologiske forutsetninger som "eggemaskin" og nå lever på femte året i frihet
foto: Øivind Pedersen






















Les mer om Noah´s
arbeid på
www.dyrsrettigheter.no		 Som dyrerettighetsforekjemper gjennom nesten 20 år opplever jeg at det fortsatt er mange mennesker som lukker ute kunnskapen om at de andre dyrene er våre like i evne til lidelse såvel som opplevelse av glede. Det er ikke vanskelig å se årsaken; med et samfunn oversvømmet av produkter basert på dyrs død oppleves det for noen som ubehagelig å akseptere erkjennelser som må føre til at man behandler også andre skapninger som likeverdige med krav på å kunne leve sitt eget liv.

Men enda verre er det at unge mennesker som ønsker å lære om og hjelpe dyr, kan blir styrt til å bruke sin kunnskap om andre dyr mot dem - slik jeg delvis opplevde i veterinærstudiet. Det var ingen lett kamp å bli den første veterinærstudent som ikke utførte dyreforsøk i løpet av studietiden; Det var flere andre som ønsker å gjøre det samme, men som isteden ble overtalt til å utføre forsøkene under trussel om at eksamenspapirene sto i fare hvis de nektet. Ved å selv begå overgrep mot dyr, skulle man lære å akseptere dem.
Også i forholdet til de såkalte "produksjonsdyrene" opplevde jeg at ens holdninger ble styrt inn på aksept for utnytting: En lærer som i sin forelesning kommenterte dyrerettighetsforekjemperes kritikk av husdyrhold, fortalte oss - studentene - hvordan vi skulle "møte" slik kritikk; vi skulle si at "alt vi gjorde, gjorde vi for dyrenes beste". Med andre ord ble man som veterinærstudent automatisk sett på som en fremtidigt forsvarer for næringer som utnytter dyr.

Men selvsagt har man alltid et eget valg om man vil la seg bruke til å forsvare overgrep eller om man vil kjempe imot dem: Det valget har vi alle.

Historien nedenfor er skrevet mens jeg utførte min avsluttende etologi-studie siste år av veterinærutdannelsen. Selv om historien gjenspeiler at man ofte i møte med systematiske overgrep kan føre seg maktesløs, er vi som mennesker slett ikke maktesløse. Det en ting vi alle kan gjøre for å stoppe disse overgrepene: Vi kan la være å utnytte dyr; la være å spise dem eller kjøpe andre produkter som er basert på utnytting og drap av dem. Vi kan erkjenne at de ikke er skapt for vår skyld men for sin egen.

En studie

Jeg står inne i et burhønsanlegg. Burene er av den nye varianten, som det er forsket lite på – men som noen velferdsforskere har store forhåpninger til. De inneholder en pinne, en plastgardin, og et plastbrett med flis oppunder burtaket. De kalles “trivselsbur” – etter produsentens egne ambisiøse mål. De ble sagt å kunne løse striden mellom eggprodusentene som ville ha burdrift og dyrevernerne som ville ha løsdrift. Jeg står alene med blokk, skjemaer og penn. Og tusenvis av levende skapninger puster den samme tette luften.

Det føles naturstridig å sette hønene inn i burene igjen. At mine hender skulle ta rundt en skjelvende dyrekropp, og sette den inn i et metallbur. Det er kvalmende unaturlig.
Jeg tar hønene ut av burene, setter dem ned i en kasse. Tar dem så opp igjen, en etter en for å registrere hvor mange sår de har, hvor lite fjær de har, om brystbenet deres er deformert etter liggingen på nettingen eller gnukkingen mot den enslige pinnen som er stukket gjennom buret. Jeg noteter fort, skala fra bunnscore en til toppscore fire. Bryst en , stjert en , rygg to , hakkeskade kam to , fothelse fire, renhetsgrad fire, bryst to, rygg en, stjert en, hakkeskade kam en, bryst en, rygg en , kam en , bryst tre, rygg en , kam en... I de små kroppene mellom hendene mine banker hjertene fort. De vet ikke hva jeg vil dem. De plukkes opp, strykes over fjærene, snus på rygg, settes inn i buret igjen. Noen hakker etter meg, de fleste bare stirrer med store runde høne-øyne, krummer føttene rundt fingrene mine hvis de klarer å gripe fatt i dem. Og de små hjertene banker bak det vevre gebrekkelige sjelettet og den nakne, såre huden.
I de fleste bur blir alle redde når jeg løfter dem ut, prøver å gjemme seg under hverandre, inn i hjørnene. Den siste høna som løftes ut gjemmer seg under hanen. Han er redd han også, men står over henne og prøver så godt han kan å verne familien. En liten skjelvende rest av verdighet og farsinstinkt.

Men noen er annerledes. I ett bur er alle hønene nakne og fjærløse, fulle av sår. Og hanen er sint. Han har hakket på hønene. Men han verner om dem. Idet jeg begynner å løfte dem ut, kommer han farende, stiller seg mellom og hakker på hendene mine. Jeg må lure meg inn fra den siden han ikke er, men han følger etter, prøver alltid å beskytte den høna jeg er i ferd med å løfte ut. Han presser seg ut av buret og flyr etter hendene mine for å hakke. Jeg setter ham inn igjen. Og hønene gjemmer seg under ham. Ute hadde han kanskje vært den perfekte beskytter av en flokk med trygge høner. Hans agressive beskyttertrang hadde fått utløp mot alle som ville skade hans familie. Men her, hvor skal han rette sitt sinne hen? Hva skal han gjøre når hver dag er et bevis på hans maktesløshet? Hvor skal han rette frustrasjonen og aggresjonen? Flokken som han så gjerne vil beskytte, har også blitt hans ofre. Bare denne ene gangen fikk aggresjonen sitt riktige utløp, denne ene gangen fikk han vise hva han egentlig ville: redde livene til hønene sine.
Han presser seg ut av buret og flyr etter hendene mine for å hakke. Jeg setter ham inn igjen. Og hønene gjemmer seg under ham. Ute hadde han kanskje vært den perfekte beskytter av en flokk med trygge høner. Hans agressive beskyttertrang hadde fått utløp mot alle som ville skade hans familie. Men her, hvor skal han rette sitt sinne hen?
Men livet deres får han ikke vernet ved å hakke mine hender. Jeg er tilskueren til deres skjebne. Andre hender plukker eggene fra hans familie. Andre hender henger dem opp på samlebåndet og kutter halsene deres på slakteriet. Andre hender plukker opp både hønene hans og eggene deres i en butikkhylle, når alt er over. Han når aldri dem med sine hakk.

Det føles naturstridig å sette hønene inn i burene igjen. At mine hender skulle ta rundt en skjelvende dyrekropp, og sette den inn i et metallbur. Det er kvalmende unaturlig. Men det er umulig å ta dem med seg. Og når det normale og naturlige blir umulig, da lukker man verden ute. Jeg lukker verden ute. Jeg ser på rekkene med bur. Høner som er nakne. Høner med kammen full av skorper. Her og der en høne med store blødende sår. I ett bur ligger en hane inne redekassen, under ham er en stor pøl med blod. Jeg lar informasjonen gli forbi de delene av hjernen som har med følelser å gjøre, rett opp til lagringssenteret. Jeg skal hente det ut senere, gjøre noe med det senere. Men ikke nå. Nå lukker jeg verden ute. Jeg er ikke maskinell, jeg vet fortsatt at det er dyr jeg har rundt meg. Dyr som har det svært vondt, dyr som er dødsdømte. Men jeg tenker i små skritt, putter tankene i små bokser, slik at de bedre kan takles. Jeg tenker på den høna jeg har på fanget akkurat nå, at hun ikke skal være så redd,

stryker henne over fjærene. Før hun skal inn i buret igjen. Så tenker jeg at jeg må jobbe raskt når jeg tar de ut, så de ikke blir så oppjagete. Jeg tenker så smått jeg bare kan. Tenker på hendene mine og høna. Men det store kyniske maskineriet rundt oss, tenker jeg ikke på nå. Håpløsheten i den evige nettingen, den trange klaustrofobiske ondskapen, den tenker jeg ikke på. Den groteske meningsløse døden. Den tenker jeg ikke på. De viktige tankene, tenker jeg ikke nå. Noen tenker aldri på dem. Men blir gående midt i grusomhetene hele sitt liv. Går der og sier de er glade i dyr, nynner for hønene på morgenrunden, tenker små håndterlige tanker, og ser frem i mot lunchpausen. Noen opprettholder det hele, nesten uten å vite om det.

Og noen ser på dyrene i burene, og overbeviser seg selv om at det ikke finnes noen andre tanker som kan tenkes, at det ikke engang finnes noen små tanker. For dem hører hønene og burene sammen. Det blir en enhet som glir sammen og ikke kan eksistere hver for seg. Det skal bare være slik. Ser man en høne utenfor et bur, må man umiddelbart putte den inn igjen. Ellers truer kaos. Jeg kan forstå dem. Burrekkene med dyr som ikke oppfører seg som dyr, har en suggererende effekt. Alt går i ett. Blod er bare en farge, og en høne i et bur er bare en form i en annen form.


Plutselig flyr en høne forbi meg ut av buret, og lander på betonggulvet. Og jeg merker at jeg er blitt som dem, min første tanke er å få henne inn igjen. Men så ser hun seg omkring. Går et par skritt, og stirrer på betonggulvet med en forundret mine. Strekker på halsen og vrir hodet langsomt idet hun ser at det ikke er netting rundt henne. Jeg lar henne være. Plukker opp de andre hønene, undersøker dem og setter dem inn. Tenker med ett at jeg skulle kunne gjøre det med alle, la dem gå et par skritt. Så ond kan snillhet være. Et par skritt på betonggulvet. Jeg ser henne i øyekroken. Hun går et par skritt igjen, bøyer seg ned, hakker prøvende i gulvet. Går et par skritt til, som om hun føler en fattig glede over at verden kan være litt anderledes enn slik hun alltid har følt den. Jeg ser på henne, og mister kontroll over tankene. En høne som undrende utforsker et betonggulv, blant rekker av fylte bur. Og jeg har ikke lenger kontroll.

Burhønsanlegget ruver over meg.
Et hånlig monument over menneskers mulighet til å gjøre ondt. Hver usle pinne, hvert latterlige plastbrett. Er bare et hån.
Jeg går og henter henne. Bryst tre, rygg fire, kam en, stjert to. Jeg vet at jeg må sette henne inn igjen. Jeg vet at de alle sammen hadde følt den samme naive undring over at ikke verden bare er netting og en pinne, over at det finnes betonggulv også... At alle hadde vist den samme overraskede glede over at man kan strekke seg uten å støte hodet mot netting, at man kan gå et skritt og bøye nakken ned mot føttene uten at noe er i veien.

Jeg setter henne inn. Gråter av kvalme. Tankene klarer ikke lenger å holde seg inne i sine små bokser. Burhønsanlegget ruver over meg. Et hånlig monument over menneskers mulighet til å gjøre ondt. Hver usle pinne, hvert latterlige plastbrett. Er bare et hån. Jeg sitter på gulvet. All kraft er borte. Vi er så mange her inne som hater disse burene. Allikevel får de stå der i sin livløse triumf. Og jeg ber om unnskyldning for min maktesløshet. For at jeg ikke kan by dem noe annet enn ingenting. For at jeg ikke kan få de smilende mennesker i sin verden av hygge og småprat, til å se.
Foto i artikkelen:
NOAH







Foto:
Øivind Pedersen